Du jobber i psykisk helse for barn og unge; BUP. Hvordan havnet du der?
Det er en litt spesiell historie, for den er kanskje litt utradisjonell. Jeg er utdannet i forsvaret, og har vært 8 år i hæren med jobb både i inn- og utland. Så tenkte jeg at jeg ville ha en utdannelse hvor jeg jobber med mennesker, men jeg ville være i Norge og på mer sivile plasser enn der jeg har tjenestegjort. Og da ble det å ta en bachelor i sosialt arbeid, og slik startet det. Da begynte jeg på universitetet i Stavanger, og fikk der innblikk i både barnevern, psykiatri, og den biten av det.
Kommer alle barn og unge som har psykiske problemer til BUP?
Nei, det gjør de ikke. Det er to instanser som kan henvise videre til oss, da det er en del som skal gjøres før man kommer i det som kalles spesialisthelsetjenesten. Så det er barnevernstjenesten og fastlegen som kan sende henvisning videre til oss.
Føler du at det er et økende behov for det fagfeltet du har på BUP, blant barn og unge?
Ja, siden 2012 da jeg begynte i psykiatrien, så merker jeg at det er flere henvisninger, og at ungdom også kanskje er flinkere til å si fra og å søke hjelp. Ting som før ikke ble snakket om tør man å ta opp, og man har kanskje snakket med læreren sin, eller helsesøster, og så bringer de det videre da, så sånn sett tror jeg at tematikken alltid har vært der, men man er flinkere til å søke råd og hjelp.
Skadelig seksuell adferd, er det noe dere ser ofte?
Jeg gjør jo det, fordi at jeg har spesialisert meg innenfor det feltet, og en prosentandel av jobben min handler om kun det. Det er ikke hovedhenvisningsgrunnen til BUP, på ingen som helst måte, men vi ser det mer og mer, og kanskje mer de senere årene også, for det er en ting som kanskje ingen snakket om, eller man følte at hvis man snakket om det, så kunne man bli «tatt» for noe. Dette har også endret seg, og da sniker det seg inn i henvisningen at i tillegg til at du er henvist for kanskje ADHD, eller ønsker om utredning for depresjon og diverse, så kan det også komme med uheldige hendelser med søsken, en mindreårig nabogutt og så videre. Så før så ble skadelig seksuell adferd pakket inn i en henvisning, men nå så kan det komme mer sånn; dette har skjedd, og det ønsker vi hjelp til.
Det høres ut som at det er bedre for behandlingen at man tør å sette ord på hva problemene faktisk er?
Absolutt, og jeg har også vært med på å jobbe i årevis med ungdom hvor vi har vært innom temaer med skolevegring, angst, depresjon eller utvikling av spiseforstyrrelser. Og i løpet av de ulike behandlingsformene, så kommer det fram hendelser som seksuell misbruk, incest i familien eller diverse da. Og da har vi brukt mange år på å ikke ta tak i det som egentlig er problemet, og kanskje diagnostisert barn feil også. Så det er en klar fordel hvis dette blir nevnt, at man tør å sette ord på det.
Alle de tabuene er jo ikke borte, selv om det er blitt bedre?
Nei, på ingen som helst måte. Men jeg ser en generasjonsgreie – nå nærmer jeg meg førti, og tenker at jeg er ganske liberal og en person man kan snakke med om mange forskjellige ting. Men så har jo ungdommene fra fjorten og opp til atten, de tør å ta tak i ting, de tør å si «jeg er homofil», «jeg er lesbisk». Man ser at de da tør å si fra om ting som kanskje generasjonen over har lagt litt lokk på.
Man kan si mye galt om Snapchat-generasjonen, og Paradise Hotel og alt det der og at man lærer helt feil ting, men det er en slags seksuell revolusjon som denne generasjonen har hatt som også kan ha en positiv betydning i at man da faktisk tør å snakke om det den forrige generasjonen feide under teppet?Ja, jeg tenker at den utviklingen av disse programmene du nevner, Snapchat og at det er så tilgjengelig, det er jo både plusser og minuser med det. Plusset er jo at det blir snakket om, og alle har sett det. Minuset er jo kanskje at man vokser opp og tenker at det skal være slik, og at det er slik det er. Og når man da etterpå kjenner på at «dette har jeg vært med på, men nå begynner jeg å få et problem med det», det er da man må inn og si at «det du ser på tv eller det du får tilsendt av bilder ikke nødvendigvis er slik det skal være.
Hva slags hjelp er det dere tilbyr barn og unge på BUP?
Veldig mye forskjellig. Og det vi er mest opptatt av er ikke den hendelsen som blir beskrevet, for det ligger jo tabuet, sant, og det er jo det som er vanskelig. Men vi prøver litt å snakke om «hvorfor havnet du i denne situasjonen, og hvorfor ble det slik for deg?», og da får vi mange ulike grunner, og det er disse grunnene vi blir interessert i, og opplever at de som kommer og får si noe om grunnen, og ikke akkurat bare det som er gjort. Da går praten litt lettere.
Men hvis jeg var en lærer, og jeg hadde en elev som jeg mistenkte seksuell adferd hos, da er ikke BUP noen jeg skal forholde meg til, da skal jeg forholde meg til rektor og fastlege som er kun de som kan henvise til dere?
Blant de som henviser så er det noen som ringer inn anonyme konsultasjoner hvor de sier at de sitter i en slik og slik situasjon, og at de har prøvd å prate med foreldrene, men de er ikke enige i dette. For det opplever vi ofte at for foreldre så kan dette være en belastende telefon å få, og man vil ikke vedkjenne seg at barnet sitt holder på sånn, og jeg tror dette handler om gammel skam da, at man tidligere tenkte at hvis du drev med noe sånt, så er det sikkert fra foreldrene dine, da har det sikkert skjedd noe med deg. At det henger igjen en sånn gammel tankegang, men slik tenker vi ikke lenger. Slik at noen ringer inn og drøfter anonymt, og få litt hjelp videre.
Ja, fordi det er jo også litt tabu på noen læresteder, at det ikke er så mange å snakke til og diskutere med på skolen, så det betyr at BUP kan være en slags undercover bakkanal for å få noen råd på hva man skal gjøre?Ja, jeg har tatt i mot ganske mange anonyme konsultasjoner fra både ungdomsskoler og videregående skoler hvor de egentlig bare vil snakke høyt om det de har observert og sett, og jeg opplever at det går bra når de har foreldrene på lag, at de er med og blir med til fastlege. Men hvis foreldrene ikke vil vedkjenne seg dette, så sitter de jo med problemstillingen, og det er da det blir litt sånn vanskelig da. Man må prøve å finne motivasjonen hos dette barnet eller ungdommen til å ta i mot hjelp.
Vi var litt inne på det i stad, at du følere at ungdom snakker lettere om det som tidligere generasjoner mente var en tabu. Hva gjør du hvis de ikke vil snakke om det?Min opplevelse er at de fleste vil snakke om det på en eller annen grad, men jeg har jo også en del ungdommer som har blitt tatt for det de har gjort da, og fått noe som kalles ungdomsoppfølging, det vil si at politiet har vært inne i bildet, og de er under en sånn oppfølging fra konfliktrådet. Og da kan samtaler i BUP være noe som blir satt inn som frivillig tvang for å fullføre en behandling på en måte. De møter det med «jeg kan møte deg, men jeg har ingenting å si til deg». Og da tenker jeg jo at vi skal jo være her i 10 timer, så vi får bare begynne en plass. Og da igjen er vi tilbake til spørsmålet om «hvorfor skjedde dette med deg, hvorfor havnet du i denne situasjonen», og det har de jo ofte en del tanker om, og sakte men sikkert så begynner ballen å rulle, og da er det ikke slik at de første timene har fokus på at dette er handlinger man kan bli dømt for – man prøver å fjerne skammen for å få dialogen, og da må man være ærlig på at dersom man ikke slutter med det man driver med, så kan man bli dømt for det. Og når man er over 18 år, så er det ganske strenge straffer for akkurat det du driver på med nå.
Du hjelper jo foreldrene også, foreldrene er en del av behandlingen. Kan du fortelle hvordan det foregår?
Vi ønsker veldig gjerne å ha med foreldrene når ungdommene er under 16 år, men hvis man er over 16 år så er det litt andre regler med tanke på taushetsplikten. Og når vi har med foreldrene så opplever jeg at vi får til et bedre opplegg. Men jeg har jo også erfaringer med at foreldre kan bli veldig sinte på meg som behandler, for eksempel fordi at de mener at siden jeg snakker om dette, så blir problemet større, og siden jeg gir rom for temaet så skaper det mer stigma for familien. Så jeg har opplevd at foreldre har blitt veldig sint på meg, og har kanskje villet tatt barnet sitt ut av den klinikken, og ville gått til privat behandling, for eksempel. Det er et stort arbeid med å få inn foreldre, men vi kan da sette inn flere behandlere, slik at de ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til kun meg, men også en kollega av meg. Dette virker lettere da, for da kan jeg ta meg av barnet. Så må vi etterhvert prøve å samarbeide og sitte i samme rom og snakke om de samme tingene.
Hva er det som gir deg glede i jobben din?
Det er jo å møte disse som har havnet så skeivt utafor at de kanskje har blitt mobbet eller fått en straff for det de har gjort, og så kan vi jobbe sammen for å finne ut hvordan de skal unngå å havne i disse situasjonene, og kan da fra å bli kastet ut av skolen til å få noen år etterpå lov til å fortsette, og til å ikke ha denne tematikken over seg.
Hva er det beste med å hjelpe barn og unge som har skadelig seksuell adferd?
Jo, det er jo litt sånn som jeg var innpå nå – det å få de inn på en annen vei. Jeg tenker jo at det er et samfunnsansvar å ta tak i dette her. Og så viser forskning at hvis man kommer inn veldig sent, så er det lite man får gjort, men her har vi en gylden mulighet til å komme inn tidligere, og få til en atferdsendring for å unngå at barn kommer i denne situasjonen, både som utsatt og den som utsetter. Dette tenker jeg er veldig fint å få være med på.